Når man i en alder av 37 får en innskytelse at det kunne vært kjekt med mer utdannelse, burde den første (les: sunne/riktige) reaksjonen være: Glem det!
Når man attpåtil velger en 2-årig videreutdanning på masternivå ved siden av full jobb, barn, mann og aktiviteter, nærmer beslutningen seg galskap. Hørte jeg noen alarmklokker på søketidspunktet? Ja. Valgte jeg å ta hensyn til dem? Nei.
Det morsomme med studiet er at jeg kan jobbe med språk, at det er nettbasert og jeg kan blogge, chatte, ninge, moodle og facebooke mer enn noensinne (akkurat som døgnet plutselig har fått flere timer...).
Det er 5 dager til første innleveringsfrist, pensum til emnet er bare halvveis lest, meget lite er ferdig diskutert og kollokviert, men undertegnede er optimist (as ever). Og pulsen er høy!
Derfor trekker jeg meg herved tilbake fra alt som heter sosialt liv i de kommende to årene. Don't miss me! "I never miss", ville Bond svart meg.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar